Fellesstart Andebu – Spinn Cup 2017

“Yes, jeg tok tredjeplassen!!”

Eller litt bedre forklart, jeg fikk tredje siste plass. Altså en liten hvit løgn som i denne omgang ikke vil skade noen så vidt jeg kan forstå.

Tirsdag 23. mai var det duket for fellesstart i Andebu i Spinn Cup. Løypa var ca 12 km lang og ca 130 høydemeter som kom ujevnt fordelt på 4 bakker, noen korte og bratte, og noen mindre bratte men mer seige. Mange kjente nok igjen deler av løypa både fra gamle og nye ruta på Baglern. Det gjorde i alle fall jeg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne gangen var vi 4 stk fra både Bikeshop og Bikeshopmosjonistene  som stilte til start, Per Magnus, Raymond, Fredrik og undertegnede.

Raymond og jeg kjørte opp til Andebu rett etter at arbeidsdagen var slutt. Ingen av oss var helt sikre på veien. Sånn er det når man stort sett bare sykler i disse områdene. Vel vel, vi kan i ettertid si at det gikk greit å finne frem.

Bilen ble parkert og vi begynte å forberede sykler og oss selv. Pasta var med og fant fort veien ned i magesekken. Viktig med energi;). Per og Fredrik kom etter hvert også på plass.

I Spinn Cup har man samme startnummer gjennom hele sesongen, så det eneste vi måtte gjøre før start var å skrive oss inn. Jada, man skriver seg inn akkurat som proffene gjør. Riktignok ikke på en glasstavle, men dog.

Skikkelig oppvarming er viktig når man skal sykle fort, og vi hadde så god tid at vi likesågodt tok en runde rundt løypa. Da fikk man også sett litt på hvor man hadde mulighet til å stikke av, og også hvor man måtte være litt mer oppmerksom.

Strategimøte før start..

“5 minutter til start for Ekspress 2 og M 15-16” roper speaker. Vi skal starte samtidig med de som er på topp i livet med tanke på testosteronproduksjon!!! “Dette er ikke til vår fordel. Dette kommer til å gå fort” sier Per. Jeg skjønner da at nå gjelder det å være på fra start av. Det har jeg jo planlagt lenge så det blir ikke noe problem. Tror jeg…..

30 sekunder til start og startfellet gjør seg klare. Et ganske stort startfelt denne gangen, og mange ser sabla spreke ut.

3-2-1 og starten går. Jeg henger med…. i akkurat 30 sekunder før jeg ser feltet får noen meter på meg. Min planlagte aggressive start uteble og jeg valgte det trygge fremfor å satse…. Prøver alikevel å kjøre inn feltet som fort har 50 meter på meg. Det går fort i motvinden, 46, 47 og 50 km/t ser jeg på computeren. Hører det gires bak meg og at noen henger på hjulet mitt. Jeg tråkker alt jeg kan, men klarer ikke å ta noe særlig innpå hovedfeltet. Kjenner litt blodsmak i kjeften i det jeg ser de bak kommer frem og stikker. Prøver å legge meg inn på hjul, men er ikke sterk nok.

Ok, jeg gir ikke opp håpet om å ta igjen hovedfeltet. Ser ut til at de roer det litt ned til tider. Jeg tar faktisk litt innpå og øyner et håp om at jeg skal ha tatt dem inn når de nå nærmer seg den bratteste bakken i løypa. Farten roer seg ned i det hovedfeltet går inn i bakken. “Endelig” tenker jeg, men så plutselig “antenner” det en rakett i hovedfeltet (Les: rykkes det) midt i bakken og hovedfeltet forsvinner.

Blodsmaken kjennes nå enda bedre og jeg bestemmer meg for å roe ned og heller “plukke” syklister etter hvert som de må slippe hovedfeltet. I dette øyeblikket ligger jeg helt bakerst.

 

Raymond, Per og Fredrik har klart å komme seg avgårde med hovedfeltet, så de ser jeg ikke noe til nå.

Kjipt å ligge alene og helt bakerst. Jeg vurderer å bryte, men klarer å overbevise meg selv om at jeg skal fortsette. Etter hvert som kilometrene går og jeg nærmer meg runding begynner jeg å se andre syklister som har sluppet hovedfeltet… Pulsen og blodsmaken begynner å normalisere seg og jeg kan jobbe med å holde jevn og god fart. “Plukker” først en, og så en til. Taktikken min fungerer.

Bena kjennes gode når jeg legger ut på runde nr 2. Tar igjen enda en syklist som jeg legger meg bak. Farten hans er god og det er godt å “hvile” litt. Han er mye tøffere enn meg i svingene og får noen meter på meg, men jeg kjører disse greit inn. Midtveis inn i løypa stiger det oppover, bakken er jevn og seig.. Vi roer ned og jeg klarer å få et bedre overblikk over hva som er foran oss. Skimter en velkjent gul drakt. Det er Fredrik som har måttet slippe hovedfeltet. Han legger seg foran oss, og vi er nå 3 stk som kan dele på å dra.

Vi jobber oss sammen gjennom runde 3 og 4. Bena kjennes fortsatt gode ut. Har litt mer å gå på i bakkene enn de 2 andre. Dette blir tydeligere og tydeligere, og jeg ser at jeg kan ha en mulighet til å stikke i siste bakken før mål på siste runden.

Målstrekka

 

Vi kommer oss greit igjennom runde 4 og legger ut på den siste og avsluttende  5 runden. Fredrik og jeg legger oss bak tredjemann slik at vi kan slite ham ut litt. Han drar oss innpå en av de yngre syklistene. Denne stakkars unge syklisten drar alt han kan med 3 “gamlinger” på hjul. Jaja, alt er lov i krig og kjærlighet… og i sykkelritt! Han prøver etter hvert å få en av oss frem for å dra, men alle nekter.

I første og beste bakke reiser han fra oss lett som bare det. Vi 3 er da alene tilbake igjen. Det er oss det nå kommer til å stå om. Vinn eller forsvinn osv.

Med ca 7 km igjen til mål går det igjen oppover. Jeg ligger foran og holder et greit tempo som gir meg en luke til de 2 andre. Nå vokser tanken på å gå for et rykk igjen. Tenker det hadde vært gøy å prøve. Se om bena holder å gi gass de siste 6 km inn til mål.

“Nå eller aldri. Jeg går” tenker jeg og setter opp frekvensen i bakken. Luka øker over bakketoppen. Jeg girer til tyngre gir og tråkker alt jeg kan nedover. Får med meg godt fart inn i siste bakken, og kan ikke se noe til de 2 andre i det jeg svinger mot mål. De siste kilometerne er løypa lettkjørt med mye nedover og flater. Klarer å holde god fart og kryper godt ned bukken slik at jeg fanger minst mulig vind.

Kikker stadig bak meg for å se om jeg kan se de andre. Tenker at om de skulle ta meg igjen så har jeg i alle fall prøvd, men ingen er å se. Svinger inn på oppløpet og krysser målstreken….

Yeah, jeg tok tredjeplass…. tredjesisteplass….. 😉