Jeg har aldri konkurrert på sykkel før…

Men i år har jeg bestemt at jeg skal gå utenfor min komfortsone, og gjøre ting jeg har drømt “litt” om.  Som den mosjonisten jeg er  så må jeg jo ikke legge lista for høyt, så Norgescup eller lignende blir nok aldri greia for meg. Selv om det nok hadde vært moro….

 

Så hva er passende for en ung mann på 44 år med lettskremte nerver, puddingben og en sykkel som tilsvarer utstyret gutta på Joker Icopal sykler på?

Svaret må være Spinn Cup. Spinn Cup arrangeres av Sandefjord Sykleklubb i samarbeid med Tønsberg Cykleklubb, Nanset IF Sykkel og Horten og Omegn Cykleklubb, og er for “alle sykkelentusiaster i alle aldre og nivåer”. Det gjennomføres 8 etapper i løpet av sesongen. 7 er tellende i poengsammendraget.  Disse etappene består av 4 fellesstarter, 1 gateritt og 3 tempoetapper.

Når du jobber på Bikeshop så er det ikke fritt for at du blir utsatt for litt vennskapelig gruppepress om at du og må bli med…. “Velvel, det er på tide å utfordre seg selv litt og melde seg på” tenkte jeg, og sendte så inn påmeldingen.  8 etapper…. hmmm, Litt smånervøs og stolt var jeg når jeg postet påmeldingen på facebook.

 

1 etappe fikk jeg dessverre ikke vært med på, så min første mulighet ville bli gaterittet som ble arrangert 1 mai på Pindsle. 16 runder a 11-1200 meter og så og si helt flatt. Du skjønner fort da at dette både kommer til å gå fort og bli en “syrefest”.  På jobben blir det i pausene pratet om at jeg har meldt meg på og at det er gateritt som blir min første etappe. Skulle jo tro at man ville motta mange lykkeønskninger og gode råd om hvordan bør ligge i feltet osv……. Det var det jo bare å se laaaaaang marsj etter!!! Neida, i stedet kom det historier om at folk er stein hakka gærne, velt og seire. Og om velt etterfulgt av seier uten at det var noe stress…. Om en far som var så redd for sønn sin, men så var’n jo så sprek at han stakk allerede fra start og da var det ikke noe farlig lenger…

 

Farlig!!???! Hva i ……..  (sett inn valgfritt ord) er det man har meldt seg på??? Jeg ble nervøs jeg, og det så det holdt.

Uka før start gikk det mange tanker igjennom hodet. Jeg håpet det skulle begynne å regne eller skje andre ting som gjorde at det ble avlyst, for det var jo ingen av gutta på jobben som ville stille opp på denne etappen. Godt var det da min medambassadør fra Team Bikeshopmosjonistene, Fredrik, fortalte at han meldt seg på og skulle være med på gaterittet.

 

Mandag 1 mai kom ganske så kjapt den. Jeg var tidlig oppe på morgenen for å sjekke været. Det var jo usannsynlig bra det. Fillern! Jeg fikk i meg en normal frokost. Ingen grunn til å fråtse for et så kort ritt som i utgangspunktet var beregnet på å vare i ca 40 min. Bena føltes fine og sånn sett var alt greit. Tankene mine, derimot, var av det negative slaget. Skulle dette bli dagen hvor jeg gikk på en skikkelig smell i et ritt!! Skulle jeg få se kjæresten min igjen?? Og slik fortsatte det.  Egentlig burde jeg ha skrevet dette blogginnlegget mens jeg satt i bilen på vei til Sandefjord. Var mye rart i topplokket da.

 

Vel fremme parkerte jeg bilen og tok ut sykkelen, og sjekket at alt var i orden. Jeg var ute i god tid så jeg hadde ca 90 min på meg før starten gikk. Man måtte jo hente startnummer og også varme opp litt. Jeg ruller ned til sekretæriatet hvor det er mange foreldre som er for å se på sine håpefulle i de yngre klassene.  Bra fart på unga kan du si.

så langt i løpet av dagen hadde man følt seg litt alene, og gleden var stor da man så kjentfolk som kunne tilby et smil og et trøstende ord.  Fredrik var ennå ikke å se. Jeg hadde ikke pratet med ham i løpet av morgenkvisten så jeg tenkte kanskje at han ikke kom, og tusler bort til sekretæriatet hvor jeg får startnummer og beskjed om å skrive meg inn. Skrive meg inn??? Ække det sånn proffane gjør og da??

I det jeg snur nesa så kommer det en skapning til i gul skin suit med Bikeshop på brystet, Fredrik.  Dagen er reddet.  Han er ikke noe mindre nervøs han da han heller ikke har vært med på noe slikt før. Vi blir derfor enige om å kjøre så mye sammen som vi klarer. Taktikk er lov.

 

 

Etter å ha fått på seg startnummer legger vi ut på en liten oppvarmingsrunde. Starten vår skulle gå kl 13:30. Vel tilbake fra oppvarmingen får vi beskjed om at starten er noe forsinket, så vi rekker å få med oss litt premieutdelinger. Hyggelig er det å se mange fra HOC på pallen!

 

Velvel, tilbake til gutta kanonkrutt med kulerunde hvite øyne og gule drakter.  Vi får beskjed om å stille opp til start….. Himmel, nå skjer det. Sykebilen er på plass.  Og vi plasserer oss helt bakerst. Det fortelles fra speaker at Master kjører foran 1 runde før feltet slippes.

 

 

 

Det telles ned, 3 – 2 – 1 og så går starten. Farten er bra allerede fra starten av, men begrenses av Master. Det er ikke noe problem å henge på og jeg kjører på lille skiva som planlagt.  Svingene kommer fort, og jeg har fått klar beskjed om at innerbenet må opp i svingen. Fokuserer på dette samtidig som jeg ligger ganske langt bak i feltet for å litt følelsen av løypa, om det er  mye grus osv. 1 runde er over på under 2 minutter og Master setter opp farten. Likeså gjør et samlet felt. Det går fort. Ut av svingene kjøres det hardt. Det skal ikke spares på noe her.

 

2 nye minutter og en ny runde er i gang. Fredrik kommer seg frem i feltet mens jeg ligger bak når vi legger ut på runde 3.  Første svingen etter rundepassering fører inn i  en bakke hvor jeg gjør et feil valg og legger meg til høyre. I det vi igjen svinger til høyre blir jeg stengt inne og må bremse for hele feltet som samlet setter fart og stikker. Jeg kommer meg gjennom svingen og kikker bak meg.. jeg er helt alene og tråkker alt jeg kan for å prøve å ta igjen feltet. Hadde planer om å kjøre på lilleskiva  for å spare krefter, men det var jo bare å drite i. Over på storskiva, ned i bukken og tråkk  som f….  Det gikk fort i hovedfeltet og jeg ble liggende alene 1 hel runde uten at jeg klarte å ta dem   igjen. Fredrik hadde derimot  klart å komme seg med hovedfeltet, men etter 1 runde der måtte han slippe. Han ventet så da på meg og vi begynte å kjøre som planlagt. Vi skulle dra så lenge vi klarte uten å tømme oss helt for krefter før vi byttet på.

Vi tok etterhvert igjen en annen rytter, og håpet kanskje på at vi sammen kunne hjelpe hverandre slik at vi ikke skulle bli tatt igjen. Dessverre holdt denne rytteren for lav fart så jeg måtte bare bite i det sure eple og tråkke på. Da hjalp det å ha en god kollega som heia deg frem fra sidenlinja.  Måtte jo bare gi gass da!

Å telle rundene hadde jeg ikke sjans til å klare, jeg bare tråkka som en gal for å ikke bli tatt ut av Master som man gjør når man blir tatt igjen med 1 runde.  Nervøsiteten var nå long gone og man konstentrerte seg om å kjøre så fort som mulig både gjennom svinger, ned bakken og opp bakken.  Hovedfeltet lå ca 1 langside foran oss. Det vi ikke visste var att en mann hadde gått i brudd og begynte nå å få en skikkelig luke til hovedfeltet.

Midtveis i runde 8 ser jeg Master bak oss, og jeg roper til Fredrik som ligger på hjul at Master er en halv runde bak.  Dessverre gjør jeg igjen en liten feil da jeg ikke setter farten opp nok, og vi blir i det vi går inn mot rnnding og inn på runde 9 tatt igjen av Master. En liten tut fra ham og du må bryte…..

 

Plasseringsmessig vil du få den plassen du har når Master tar deg igjen…

 

Både Fredrik og jeg er irritert over at vi har blitt tatt igjen. Ingen av oss er på stålet…..  Vi ser at årsaken til at vi ble tatt igjen er han som stakk i brudd og som nå ligger en halv runde foran hovedfeltet. Synd han fikk så stor avstand, for vi hadde klart å holde ut lenger dersom det ikke hadde skjedd.

 

Litt bannskap og ord om fortvilelse ble det fra oss begge. Begge er enige om at neste gang skal vi være enda bedre med…….  For det var jo ikke så farlig som vi trodde..  Dette var jo sabla gøy.  Noe av det gøyeste jeg har vært med på …..